Lik dette:

Et liv uten litt risiko er et kjedelig liv. Vi lot derfor ikke advarsler om voldelige narkotikakartelloppgjør og inngrodd svineinfluensa endre den opprinnelige reiseplanen om å dra via Mexico City til Guatemala.

Forhåpningene var på et lavmål da vi ankom Mexico City, ettersom vi enda ikke hadde møtt en person som omtalte byen i positive ordelag.

”Expectation management” viste seg å fungere utmerket, også utenom arbeidslivet. Vi hadde derfor et par OK dager i Mexico City til tross for dårlig luft og endeløse rekker av lugubre storbygater.

Her fikk Sindre og Eirik smake sin første autentiske mexicanske taco på en av byens bedre restauranter. Konklusjonen var klar og entydig: Mexicanerne lager god taco, men den når ikke opp i konkurranse med taco kit fra Rema …

Ettersom vi reiser relativt blytungt (som dere sikkert har skjønt veier Britt Guros sminke noen kilo) og flyr ut fra Mexico City tilbake til London og Norge, ønsket vi å lagre mest mulig av bagasjen i Mexico City mens vi er i Guatemala. Flyplasslagringen forlangte 4.500 kroner for denne tjenesten, så vi kom raskt på bedre tanker. Portieren på hotellet ble tilbudt 100 kroner og lot selvfølgelig ikke en gylden ”business opportunity” gå fra seg. Vi valgte å ikke nevne kofferten med den illeluktende Tiger-shark-kjeven som skipper Charlie hadde forært oss i Australia.

Så snart flybilletter videre var innkjøpt, dro vi videre til Tuxla Gutierrez som ligger i Chiapas, sør i Mexico mot grensen til Guatemala. Målet for neste natt var San Cristobal de las casas som ligger ca. 2200 moh.

På flyet kom vi i snakk (rettere: i kommunikasjon) med el Señor Orozco som var en ikke-engelsktalende Chiapas-patriot av de større. Vi forsto at han gjerne ville kjøre oss et stykke mot San Cristobal, og han stappet derfor alle oss pluss en nevø inn i bilen. Hyggelig! I et gatekryss halvveis til San Cristobal praiet han en taxi som tok oss videre. Takk for hjelpen, señor!

Etter EN TIMES kjøring opp og ned gatene i San Cristobal for å finne hotellet, lærte vi også at ”claro a la agua” ikke nødvendigvis bør forstås som ”klart som vann”, men heller klart som røsten til Olga Marie Mikalsen. Uansett, det gjør ikke så mye når en tre timer lang taxitur koster 200 kroner.

Hotellet viste seg å være feilplassert på Google Earth og var ikke utenfor byen men derimot med kremplassering midt i. Topp! Som en del av kjeden ”Holliday In” forventet vi oss heller ikke et flott restaurert hotell fra 1800-tallet. Enda toppere!

Her hadde vi det hyggelig i tre dager, og utsikten fra rommet var det ingenting å si på.

San Cristobal viste seg å være en fantastisk livlig, fargerik og tiltalende by.

Mexico preges av mange bevæpnede vakter. San Cristobal er ikke noe unntak.

Inspirert av Kirsi og Heidi fra Finland som besøkte oss i Australia, tok vi også en ridehesting tur (ref. Håkon) opp til en Mayalandsby.

I Mayalandsbyen besøkte vi blant annet kirken som var i flittig daglig bruk.

Det meste av kirkeskipet var dekket med brennende stearinlys som indianerne bruker i forbindelse med ofring og rensing av kroppen. Rensingen besto for øvrig av å drikke Pepsi eller Coca Cola (her har noen drevet effektiv markedsføring!) og å drikke en ukjent blank substans. Det var ikke mange turister i kirken, og vi må tydeligvis ha virket ekstra interesserte ettersom Britt Guro og jeg ble invitert til å delta i ”renselsesprosessen”. Et glass med den blanke substansen ble plassert i hånda, og lettelsen var stor da jeg oppdaget at dette var jo kjente saker. Vanlig halvdårlig heimbrent fra Leksvika! Mistanken om at noen trøndere hadde utvandret til Latin-Amerika for 1000 år siden var herved bekreftet.

P.S. Den dårlige bildekvaliteten skyldes at fotografering i kirken ikke var lov.

Utenfor kirken prøver noen hardt å forstå hverandre for å få i stand en handel!

Landsbyen var preget av enkle kår.

De små må også hjelpe til med klesvasken.

Som ellers på landsbygda i Mexico, dreier mye seg om dyrking av og handel med mais.

Neste utfordring; til Guatemala pr. buss.

-Geir