Den 2. januar 2009 legger vi ut på vår store reise. Drømmereisen. Family five på reisefot. Sju måneder. Australias østkyst, først og fremst og lengst. Men vi skal også oppleve Hong Kong, Fiji, California, Mexico City og Guatemala. Vi gleder oss veldig, og vi skal prøve å holde familie, venner og bekjente oppdaterte på livet vårt i ukjent landskap og fremmede kulturer gjennom reisebloggen vår. Hjemkomst (forhåpentligvis i god behold): 2. august.

Hilsen Håkon, Eirik, Sindre, Britt Guro og Geir Sæther

Det er svært hyggelig å kunne fortelle at av og til kan ting skje fort, selv i Guatemala! Takket være Unn-Lisbet er nemlig huset under avokadotrærne allerede bygget og tatt i bruk, selv om gulvet enda ikke er på plass. Familien kan nå ”flotte” seg med tre rom pluss kjøkken, vinduer som kan åpnes og ovn for tortillasteking og annen matlaging.

Som vi ser av bildene fra byggingen er det ikke mye til hus sammenliknet med norsk standard, men etter lokal målestokk (og gradestokk) er dette OK.

Her hjelper Jose Salomon og Samuel snekker Antonio med byggingen.

Et par avokadotrær måtte vike plass, men det er heldigvis flere igjen.

Fint å ha hus med dør og vindu!

De to eldste gutta har fått eget soverom og er relativt stolte!

Maria Catalina og Marilis har også fått eget rom.

Fra kjøkkenet kan du gå inn til de andre rommene.

Ovn med pipe er et stort framskritt. Her skal det nok stekes mye tortilla. Trygve, kjenner du igjen skjorta som Brayan har på seg?

Nye madrasser er også på plass.

Totalt har det kommet inn 15.000 kroner til prosjektet.  Beløpet er i sin helhet overført til Guatemala. Summen er i overkant av det vi forventet, og det betyr at vi i tillegg kan utstyre huset med fast dekke på golvet, vann fram til døra og vaskekum. Vi håper dette er på plass i løpet av de neste fire ukene.

Dersom det ytterligere blir litt penger til overs, er planen å betale et engangsbeløp slik at barna kan gå på den lokale skolen som ligger like ved det nye huset. På den måten blir det litt mer tid til å hjelpe mor med å skaffe mat og penger.

Selv om det trolig kommer enda én rapport på bloggen når både golv og vann er på plass, vil Familien Kaos likevel benytte anledningen til å si TUSEN TAKK til Unn-Lisbet, Antonio og alle dere andre som har gjort prosjektet mulig å gjennomføre!

Her er hele den fornøyde gjengen gjengen samlet foran nyhuset: Jose Salomon (14), Samuel (13), Marilis Angelica (12), Maria Catalina (10), Brayan Ariel (7), Elder Estuardo (4), Luis David (1) og Maria Angelina Yac (mor)

Bussturen fra Flores til Belize City tok fem og en halv time, og grenseovergangen denne gangen var om mulig enda mer styr og ståk enn Mexico-Guatemala. Lemping og bæring av bagasje i tusen varmegrader, utfylling av skjemaer, og jaggu skulle de ha 20 quetzaler i kontanter per pers for utreise fra Guatemala … Det hadde vel ikke vi. Man bruker da opp det man har av kontanter. Mest sannsynlig er det et forsøk på å suge mest mulig ut av turistene før de reiser ut av landet, for det står ikke noe som helst sted at vi må betale. Så de ble ikke rikere av oss – ikke på grenseovergangen, i alle fall.

Det var en underlig opplevelse å forlate Guatemala og kjøre inn i Belize. Naturen var den samme, men språket og menneskene noe helt annet. Vi gikk fra latinospansk til Bob Marley-engelsk, og fra mennesker med indianertrekk til mennesker med afrotrekk. Selv husene endret seg. Borte var de små, fargerike husene, her var stilen mer engelsk. Naturlig nok, siden Belize har vært en britisk koloni.

Fra Belize City gikk ferden ut til øya Caye Caulker med vanntaxi. Vi hadde ikke reservert hotell, men det var nok av tilbud da vi kom fram, og reggae-Samuel tok oss med til et litt slitent, men brukbart utstyrt hus rett ved stranda, der vi tilbrakte tre varme netter og to late dager.

Caye Caulker er en liten kalksteinsøy ute i det karibiske hav, og øya er bare 6,5 kilometer lang og 600 meter bred, så det er ikke så mye å finne på her – men det orker man da heller ikke, for det er varmt nok … Temperaturen i vannet var på enkelte steder varmere enn kroppstemperaturen, og selv for Geir ble det nesten for varmt. Mottoet for befolkningen på øya er ”Go slow”. Forståelig nok. Vi syntes denne båten var svært representativ for stemningen og folkene på øya.

All varetransport foregår med golfbiler. 

Utover det benytter man føtter og sykler for å komme seg fram.

Det er for så vidt ikke helt sant at det ikke er mye å finne på – det arrangeres snorkle- og dykketurer ut til korallrev, og det er visst mye spennende å se av både haier, skilpadder, stingrays og skater. Men vi hadde begrenset med tid og var lystne på strandliv, dessuten hadde vi jo hatt flotte snorkleopplevelser både i Australia og Fiji. Men gutta fikk prøvd seg på fiskelykken begge dager, Geir med harpun og Sindre og Eirik med snøre. Fiskene var imidlertid litt mindre enn det vi var vant til fra Australia of Fiji. 

Det ble en god del sjømat på oss, både på restaurant og ”hjemmelagd”, noe som var svært kjærkomment etter lang tid uten. Vi fortærte både hummer, reker og ymse fisk. Godt, selv om enkelte av oss mente at hummeren var oppskrytt … Og vi lærte at Belize-ølet var bedre enn det guatemalske!

Stemningen på øya er helt spesiell, skikkelig reggaefeel, og det er tydeligvis et yndet reisemål for backpackere i 20-åra. Et par av stedene for innlosjering består av kun hengekøyer på en brygge med tak over. Sikkert sjarmerende, men ikke veldig fristende for min del.

Selv om øya er liten, har den det aller meste – fra alle nødvendige butikker via 12-årig skole til egen flyplass. Det tilsynelatende mest populære stedet på øya, dag som kveld, er ”The Split”. Her herjet orkanen Hattie i 1961 og delte øya i to, men de bofaste på øya liker å skryte av at de gravde ut kanalen med egne hender. Uansett, dette er stedet der de fleste kommer til for å bade, sole seg eller sløve i skyggen. Her er også en populær bar, og det ser ikke så verst ut å kunne sitte på benker i vannet og nyte en iskald pils eller den lokale rumpunsjen, vel?

 

Fra Belize dro vi igjen tilbake til Mexico, men denne gangen til Chetumal på Yucatan halvøya.

Den store rapporten fra Yucatan må dere imidlertid vente lenge på, for nå går det faretruende fort mot slutten på vår svipptur rundt verden.

Britt Guro og Geir

I dag 27. juli forlot vi Guatemala, ganske nøyaktig én måned etter at vi kom. Fra starten av var hovedmålene med dette oppholdet følgende:

1) Å eksponere oss, og ikke minst guttene, for et helt annet og materielt sett et mye fattigere land enn Norge og Australia

2) Å lære så mye spansk som mulig.

Når vi nå oppsummerer oppholdet, er konklusjonen utvilsomt at begge hovedmål er innfridd. Vi har bokstavelig talt levd vegg i vegg med mayaindianerne i San Andres Semetabaj og fått uventet mye innblikk i hvordan livet kan arte seg dersom du er født geografisk og kulturelt sett svært langt fra en av Norges rikeste kommuner i et av verdens rikeste land.

Hver guatemalteker spiser mellom fem og ti maistortilla hver dag. Selv om det aldri ble vår favoritt, måtte vi selvfølgelig lære å lage dem!

Takket være Unn-Lisbet og barnehjemmet Casa Hogar Feliz som hun driver i San Andres, lærte vi også at livet for enkelte barn kan bli så tøft at de på eget initiativ ”rømmer” fra familien og til barnehjemmet.

Her gjøres det lekser på barnehjemmet.

Vi har også lært at det finnes en ”haug” spanske uregelrette verb som bøyes i et utall former. Når vi nå likevel klarer (etter mye hjerneaktivitet) å utrykke enkle setninger både i presens og preteritum(!) og forstår 80% av det som står i lokalavisa, sier vi oss godt fornøyd. Det må likevel innrømmes at det siste ikke er så imponerende, i og med at ordforrådet i nyhetsseksjonen stort sett er begrenset til overfall, drap, livløs, kuttet av, uten identifikasjon, ran, skutt, sykehus, machete og uoppklart.

Som dere vet fra det tidligere ”Les dette”-innlegget, har vi engasjert oss litt for å hjelpe familien Yac med hus slik at leveforholdene etter lokal målestokk blir akseptable for mor og de syv barna. Det er hyggelig å kunne fortelle at flere har meldt sin interesse for å bidra, og at snekkeren allerede er engasjert og har laget materialliste. Planen er ”platehus” med tre rom, kjøkken og forhåpentligvis ovn til matlaging.

Her er konstruktør og snekker Antonio!

Så snart alle pengene er tilgjengelige, vil byggearbeidet starte. Kommer det inn nok penger til prosjektet, vil vi også utstyre huset med betonggulv og vann fram til døra.

De siste tre dagene har vi også besøkt områdene rundt Tikal og lært om Mayaenes sivilisasjon og tempelbygging som startet i Tikal ca. 500 BC. Det er utrolig at et tilsynelatende primitivt folkeslag klarte å bygge denne samlingen med templer andre teknisk avanserte bygninger og klarte å gjøre svært kompliserte astronomiske beregninger. Alt for mer enn 2000 år siden.

I et forsøk på å maksimere utbyttet av oppholdet i Tikal, dro vi ungene ut av senga kl. 03.30 på natta for å se sola stå opp og lytte til jungelen som våkner til liv fra toppen av et tempel. Riktignok hørte vi brølapene, men noen sol så vi ikke pga øsende regn. Uflaks. Den største opplevelsen denne morgenen var kanskje varmende kaffe og te på hotellet etterpå …

Nå var det vår tur til å skaffe apene litt underholdning der de tittet ned på oss fra trærne rundt bassenget på hotellet.

Under oppholdet i Guatemala lot vi oss også fascinere av at et helt land synes å være preget av mistenksomhet og redsel for overfall. Rent konkret materialiserer dette seg for eksempel i at de fleste lastebiler har en passasjer hvis ansvar kun er å operere pumpehagla. Den lokale Coca Cola-bilen er intet unntak. I Guatemala City har selv de minste, lokale gatebutikkene som kun selger maistortilla til 50 øre stykket, solid heldekkende gitter som til enhver tid skjermer dem mot ran. Uvant og ikke spesielt sjarmerende.

Vi sitter nå på bussen til Belize og planlegger å tilbringe noen dager på den karibiske øya Caye Caulker før vi returnerer via Chetumal på Yacatanhalvøya tilbake til Mexico City.

-Geir

Våre liv de siste seks månedene har ikke vært preget av spesielt mange hverdager. Tirsdag og onsdag denne uken ble imidlertid virkelig litt utenom det vanlige.

På tirsdag var det opptøyer med skyting, kidnapping og bilbrenning i Panajacel. Det gikk ut radiomelding om at alle barna på skolen måtte evakueres, og vi fant det lite passende å dra på bytur denne dagen. Vi mistenker at våre mødre Karin og Randi samtykker i denne vurderingen. Spanskundervisningen måtte vi derfor få flyttet opp til oss her i San Andres. I følge de lokale er dette noe man bare må regne med når man bor i Guatemala. Vi begynner etter hvert å forstå at ikke hele verden er akkurat som Norge.

På kvelden dro vi til Antigua, som var hovedstad i landet inntil en rekke jordskjelv la byen i grus i 1773. Vi sto opp i otta neste dag for å kjøre videre til vulkanen Pacaya. I motsetning til de fleste andre vulkaner, er Pacaya aktiv, noe som ga sightseeingen en ekstra ”piff”. Det siste store utbruddet var for ti år siden. Måtte dette faktumet vare dagen ut …

Ved bunnen av vulkanen manglet det ikke på tilbydere av gåstokker. De burde nok vurdere å etablere et prissamarbeid …

På turen opp passerte vi et jordvarmebasert kraftverk.

Da vi var halvveis hadde nabovulkanen et betydelig utbrudd. Hm … Unge Sæther senior er ikke kjent for å være redd for utfordringer, men kunne dette bli for mye?

Et par canadiske jenter bukket raskt under for stigningen og tok ”heisen” opp.

Både folk og fe trenger en pust i bakken.

Siste del av turen opp til 2570 meter var bratt og relativt vanskelig å forsere, ettersom hele fjellsiden var dekket av rullende lavasteiner. Håkon imponerte sterkt ved å klare å gå hele turen opp. Premiemedalje venter.

Nær toppen tydet ting på at det nylig hadde gått varmt for seg.

Endelig framme. DETTE ER EN HELT VILL NATUROPPLEVELSE!

Sindre morer seg med å steke/brenne Marshmallows. De ble raskt ”well done”.

Neste forsøk gikk bedre.

Ja, kokkeyrket er tidvis varmt.

Ingen god ide å miste balansen her.

Også turen ned krevde en pust i bakken.

I bussen hjem var det relativt stille. Enkelte tok en velfortjent hvil.

-Geir

Av ren nysgjerrighet oppsøkte vi i går familien som banket på døra vår tidligere i uka for å be om mat. Vi måtte dra et godt stykke utenfor landsbyen for å finne dem. Det ble en tøff opplevelse for liten og stor i familien Sæther.

Selv om vi har sett glimt på TV av liknende forhold, er det noe helt annet å stå inne på jordgulvet i bølgeblikkskuret sammen med mor og de syv barna. (Ja, prevensjon er relativt ukjente greier her). Vi blir fortalt at far drakk seg i hjel i mars, men det er like greit ettersom han uansett drakk opp alle pengene. ”Alle pengene” betyr de ca 300 kronene familien klarer å skrape sammen hver måned ved å samle tomme aluminiumsbokser på søppeldynga.

Elektrisitet eller vann har familien ikke, men de kan hente vann ca 1 km unna. De spanderer inntil ett stearinlys hver kveld som koster 80 øre for å lyse opp tilværelsen. Inne i skuret er det to ”senger” med hver sin hullete og skitne madrass. Her sover alle åtte. Utenfor er det et ”kjøkken”, dvs. et ildsted med et bord under hullete bølgeblikk.

Her er eldstemann på 14 år og nå far i huset, pluss lillebror:

Alle barna minus en som lå under et teppe og sov:

Mor og eldstemann:

“Kjøkkenet”:

Det som nærmest er uforståelig, men helt fantastisk, er at når man snakker med denne moren virker hun intelligent, optimistisk og med tro på framtiden. Like merkelig er det at barna smiler, og etter første øyekast virker like glade som andre barn til tross for tom mage, møkkete, hullete tøy og en framtid like lys som desembernatta i Hammerfest. Kanskje er det fordi søppeldynga nå er så rasfarlig at de blir nektet av politiet å gå på ”arbeid” i morgen?

På spørsmål om framtida har mor følgende drøm: Å flytte nærmere landsbyen (og søppeldynga) slik at familien får tilgang til vann og slipper å gå mange kilometer til skole og ”arbeid”. Hun mener hun kan få bytte dagens tomt mot en tomt nærmere byen mot et lite mellomlegg.

Vi synes dette høres fornuftig ut og at dette vil gi familien mulighet til å komme opp i en levestandard som er mer egnet for mennesker, ikke hunder.

Det er klart at med 300 kroner i månedlig inntekt er muligheten for å realisere dette målet lik null. Det koster tross alt den svimlende sum av ca 10.000 kroner å sette opp et egnet hus med tett tak, kjøkkenplass og soveplass til alle åtte …

Vi mener vi kan hjelpe familien med å realisere denne drømmen og et mer anstendig liv. Vi har derfor etablert vårt eget mål om å skrape sammen 10.000 kroner til bolig.

Vi planlegger å klare dette ved å tømme siste rest i reisekassa og ved bidrag fra familie og venner. Som lokal prosjektleder og rapporterer her i San Andres har vi Unn-Lisbet og hennes mann, Lorenzo. Snekkerjobben kan utføres av bror til Lorenzo.

Vi håper at noen av dere som leser dette ønsker å bidra litt sammen med oss i dette lille private og konkrete hjelpeprosjektet. Ta kontakt, enten som ”reply” her på bloggen, på tlf. +47 90674639, eller ved e-mail til geir.e.saether”at”gmail.com eller brittguro”at”hotmail.com

Vi lover tilbakemelding på prosjektet i form av spesifisert regnskap (med givernavn) over oversendte penger til byggeprosjektet og bilder av ferdig hus.

Tidsplanen for prosjektet avhenger av hvor raskt vi klarer å skrape sammen pengene, men forhåpentligvis kan byggestart skje i løpet av de neste fire månedene. Kanskje kan mor og de syv barna få verdens flotteste julegave i år, med din og vår hjelp.

Hilsen Britt Guro, Geir, Sindre, Eirik og Håkon

Etter vår mening er dette bildet ganske beskrivende for Guatemala og folket her:

Noen som skjønner hva vi mener?

For to uker siden, den 28. juni på ettermiddagen, krysset vi grensen til Guatemala etter fem timer i en minivan full av folk og bagasje. Til fots. Det var fortsatt noen timer igjen av reisen til Panajachel, og vi lurte fælt på hvorfor vi måtte ta all bagasjen ut av bilen på mexicansk side og bære den gjennom ingenmannsland bort til grenseposten på guatemalsk side. Skulle den fortolles? Og hvorfor kunne ikke sjåføren kjøre oss helt bort? Men ¡por supesto!, han hadde ikke tillatelse til å kjøre ut av Mexico, og på andre siden stod en ny bil og ny sjåfør og ventet på oss. Han var i ferd med å tømme sin bil for bagasje og en gjeng med andre turister, og sende dem over til mexicansk side og vår ”gamle” buss. For et opplegg!

Denne bilen var hakket mindre komfortabel enn den forrige, så vi kunne bare glemme forsøk på å sove, det var bare å vente på at haka datt ned av seg selv … Og utrolig nok gjorde den det fra tid til annen, i alle fall på undertegnede. Til tross for dårlige veier, pøsregn og tidvis grisekjøring. Jeg ble også holdt i ånde av en amerikansk, sjarmerende 5-åring som bor her i Guatemala med familien. Alle familiemedlemmene hadde hatt svineinfluensa, men de var nå stort sett friske … Vel framme i Panajachel ble vi hentet av norske Unn Lisbeth, som tok oss med opp til den lille fjellandsbyen San Andres de Semetabaj og hennes lille hospits, Casa de Lisbet.

For ti år siden, midtveis i livet, solgte Unn-Lisbeth alt hun eide i Moss, avsluttet et ekteskap og fulgte drømmen sin om et nytt og mer meningsfylt liv i Guatemala. Etter å ha sett seg lei på spanske verb på språkskolen i Antigua, flyttet hun til San Andres Semetabaj, kjøpte et lite hus og bygde det om til et hospits der hun kunne ta imot venner fra Norge. Hun hadde god hjelp av snekkerkyndige Lorenzo, en lokal Mayaindianer, og det oppstod varme følelser. Nå er de godt gift og har bygd et annet hus der de bor med en adoptert sønn og fire andre foreldreløse barn de har tatt til seg. Unn-Lisbeth har også startet opp et barnehjem her, Casa Hogar Feliz, som driftes ved hjelp av gaver fra Norge. Der bor 16 barn. Tøff dame!

Her har vi besøk av Unn-Lisbeth, Lorenzo og noen av barna:

Det går fint an å bo i Casa de Lisbet. Vi er heldigvis alene i huset, til vanlig bor det også en norsk jente her som jobber på barnehjemmet, men hun er på ferie nå. Det er enkle forhold, men helt sikkert langt bedre enn i de fleste andre hjem i San Andres. Vi varmer opp vann og vasker klær og kopper for hånd, men vi har i det minste grei tilgang til vann. Og hver dag til frokost har vi besøk av en vakker kolibri – eksotisk!

Inngangsdøra vår kan skues oppe til venstre:

Utsyn fra Casa de Lisbet (legg merke til den lokale varianten av buss på det første bildet – denne kjører vi med når vi skal ned til og opp fra byen):

Dette kan også tidvis prege gatebildet:

Apropos den lokale bussvarianten: Håkon er ikke vanskelig å lese, og her er det tydelig at han ikke synes det er så kjekt å sitte tett inntil fremmede folk på ”bussen” … (for det blir intimt nok, bilen kjører ikke før lasteplanet er tjåka fullt og det er lønnsomt for sjåføren å kjøre):

Det er alltid like spennende å kjøre ned til Panajachel på den kronglete fjellveien, særlig når vi passerer stedet som er erklært rasfarlig. Det er ingen som vet når veien raser sammen, men at det kommer til å skje, er alle sikre på. Så da gjelder det bare å ikke befinne seg akkurat der akkurat da. Vi har vurdert sjansen som svært liten. Det er sikkert større sjanse for at vi krasjer, tatt kjørestilen i betraktning. Politi og militære er på vakt daglig og passer på:

Håkon synes for øvrig det er fryktelig dumt at alle ser på ham og tar på håret hans og ler … ”Mamma, de ler av oss! Hvorfor gjør de det? Kan de ikke slutte? Det er ikke no’ morsomt!”

San Andres er en landsby preget av mye fattigdom, men folket er imøtekommende og blide. Innimellom har vi besøk av disse barna på døra, som gjerne vil ha penger eller noe å spise:

Mer om dem i neste innlegg.

Flesteparten av innbyggerne er fattige mayaindianere. Det finnes omtrent ikke turister her, bortsett fra forbipasserende fra Guatemala By til Panajachel.

Alkoholisme er et stort problem, og flesteparten av de foreldreløse barna har foreldre som har drukket seg i hjel. Dette er dessverre et vanlig syn:

Og det er liten tvil om hvem som jobber hardest:

Hver tirsdag er det matmarked i hovedgata og et yrende liv:

Til tross for at San Andres er en veldig liten landsby, er det ikke mangel på lyder her. Guatemalere (og latinamerikanere generelt?) synes å være veldig glad i fyrverkeri. De benytter enhver anledning til å fyre opp noen smellere, morgen som kveld. Biler og busser har generelt dårlig eksosanlegg, så de høres. Dessuten bor vi rett ved en bakke og gjennomfartsåre der det akselereres, og de lokale ”bussene” og tuktukene bruker ambulansesirener for å fortelle at de venter på passasjerer. Utover det er landsbyen full av løsbikkjer, og de konkurrerer med en gjeng gale haner om å holde oss våkne om natta. Og nå har jaggu korpset begynt å øve til nasjonaldagen i september. Jada, vi holdes i ånde!

Stemningsbilder fra San Andres Semetabaj:

Fotballbanen kan brukes til så mangt:

Fra oversiden av landsbyen er et vakkert skue ut mot noen av Guatemalas 77 vulkaner:

Siden det er regntid og vi befinner oss ca 2.500 meter over havet, er det noe kjølig og vått her, så vi har da omsider fått bruk for både ulltrøyene og regnjakkene vi har drasset med oss jorda rundt. Men når sola av og til dukker opp på formiddagen, er temperaturen perfekt og det er om å gjøre å få dratt stolene ut i sola kjappest mulig. Vi har valgt å tenke minst mulig på de flotte sommerukene vi har gått glipp av hjemme – MEN VI UNNER DERE VARMEN! Og gremmer oss over at den hardt opparbeidede brunfargen fra Stillehavet er i ferd med å forsvinne …

Etter fire dager med sondering av terrenget i San Andres og Panajachel, var vi endelig i gang med spanskundervisningen. Sindre, Geir og jeg har vår egen lærer fire timer om dagen, fem dager i uka, og vi bytter på å få læreren opp hit og selv reise ned til skolen i Panajachel. Det koster oss 1.500 Quetzales (ca. 1.200,- NOK) i uka. Det blir nok litt i kjedeligste laget for Eirik og Håkon, eller vel mye Nintendo DS og PC-spill, men det får stå sin prøve. Vi synes vi lærer mye, og vår 22 år gamle lærer José er en trivelig kar. Eller: El es un hombre muy simpático.

Siden vi går på skole, har vi ikke hatt tid til å farte så mye. Men den første fridagen vår etter skolestart tilbrakte vi på el Lago de Atitlan, innsjøen som Panajachel ligger ved, og som har blitt omtalt som verdens vakreste innsjø.

Det ligger mange små landsbyer rundt innsjøen, og vi valgte å besøke San Marcos, et bittelite samfunn som preges av expats og mennesker med alternativ livsstil, men som også har sin andel av Mayaindianere.

Den amerikanske familien vi traff på bussen til Guatemala, bor i San Marcos og har eldste datteren sin på tospråklig førskole. De betaler ca. 7.000,- i måneden for fint hus og stor tomt helt nede ved sjøen – og det er fryktelig dyrt … Det hadde ikke gjort noe å bo der, men det er vel tvilsomt om vi da hadde opplevd det genuine guatemalske livet som vi opplever i San Andres.

Det er liten tvil om at det er de rikeste som bor ved innsjøen! Det ser vel brukbart ut her?

Mageproblemer er helt vanlig i Guatemala – selv for guatemalere. Så det skulle da bare mangle om ikke vi også fikk kjenne på det. Vi har brukt og bruker doen flittig alle mann, og vi har fått god bruk for alle diarétablettene vi hadde med hjemmefra. Det ser ut til at jeg også har skaffet meg et kjipt magevirus som holdt meg i senga i halvannen dag og fortsatt gjør seg gjeldende i mindre grad, og Geir og Sindre har vært innom det samme. Så det er skikkelig stas med avløpsrør som ikke tåler dopapir … Jeg har konkludert med at når jeg har lyst på øl igjen, er jeg frisk.

¡Hasta luego!

- Britt Guro

Et liv uten litt risiko er et kjedelig liv. Vi lot derfor ikke advarsler om voldelige narkotikakartelloppgjør og inngrodd svineinfluensa endre den opprinnelige reiseplanen om å dra via Mexico City til Guatemala.

Forhåpningene var på et lavmål da vi ankom Mexico City, ettersom vi enda ikke hadde møtt en person som omtalte byen i positive ordelag.

”Expectation management” viste seg å fungere utmerket, også utenom arbeidslivet. Vi hadde derfor et par OK dager i Mexico City til tross for dårlig luft og endeløse rekker av lugubre storbygater.

Her fikk Sindre og Eirik smake sin første autentiske mexicanske taco på en av byens bedre restauranter. Konklusjonen var klar og entydig: Mexicanerne lager god taco, men den når ikke opp i konkurranse med taco kit fra Rema …

Ettersom vi reiser relativt blytungt (som dere sikkert har skjønt veier Britt Guros sminke noen kilo) og flyr ut fra Mexico City tilbake til London og Norge, ønsket vi å lagre mest mulig av bagasjen i Mexico City mens vi er i Guatemala. Flyplasslagringen forlangte 4.500 kroner for denne tjenesten, så vi kom raskt på bedre tanker. Portieren på hotellet ble tilbudt 100 kroner og lot selvfølgelig ikke en gylden ”business opportunity” gå fra seg. Vi valgte å ikke nevne kofferten med den illeluktende Tiger-shark-kjeven som skipper Charlie hadde forært oss i Australia.

Så snart flybilletter videre var innkjøpt, dro vi videre til Tuxla Gutierrez som ligger i Chiapas, sør i Mexico mot grensen til Guatemala. Målet for neste natt var San Cristobal de las casas som ligger ca. 2200 moh.

På flyet kom vi i snakk (rettere: i kommunikasjon) med el Señor Orozco som var en ikke-engelsktalende Chiapas-patriot av de større. Vi forsto at han gjerne ville kjøre oss et stykke mot San Cristobal, og han stappet derfor alle oss pluss en nevø inn i bilen. Hyggelig! I et gatekryss halvveis til San Cristobal praiet han en taxi som tok oss videre. Takk for hjelpen, señor!

Etter EN TIMES kjøring opp og ned gatene i San Cristobal for å finne hotellet, lærte vi også at ”claro a la agua” ikke nødvendigvis bør forstås som ”klart som vann”, men heller klart som røsten til Olga Marie Mikalsen. Uansett, det gjør ikke så mye når en tre timer lang taxitur koster 200 kroner.

Hotellet viste seg å være feilplassert på Google Earth og var ikke utenfor byen men derimot med kremplassering midt i. Topp! Som en del av kjeden ”Holliday In” forventet vi oss heller ikke et flott restaurert hotell fra 1800-tallet. Enda toppere!

Her hadde vi det hyggelig i tre dager, og utsikten fra rommet var det ingenting å si på.

San Cristobal viste seg å være en fantastisk livlig, fargerik og tiltalende by.

Mexico preges av mange bevæpnede vakter. San Cristobal er ikke noe unntak.

Inspirert av Kirsi og Heidi fra Finland som besøkte oss i Australia, tok vi også en ridehesting tur (ref. Håkon) opp til en Mayalandsby.

I Mayalandsbyen besøkte vi blant annet kirken som var i flittig daglig bruk.

Det meste av kirkeskipet var dekket med brennende stearinlys som indianerne bruker i forbindelse med ofring og rensing av kroppen. Rensingen besto for øvrig av å drikke Pepsi eller Coca Cola (her har noen drevet effektiv markedsføring!) og å drikke en ukjent blank substans. Det var ikke mange turister i kirken, og vi må tydeligvis ha virket ekstra interesserte ettersom Britt Guro og jeg ble invitert til å delta i ”renselsesprosessen”. Et glass med den blanke substansen ble plassert i hånda, og lettelsen var stor da jeg oppdaget at dette var jo kjente saker. Vanlig halvdårlig heimbrent fra Leksvika! Mistanken om at noen trøndere hadde utvandret til Latin-Amerika for 1000 år siden var herved bekreftet.

P.S. Den dårlige bildekvaliteten skyldes at fotografering i kirken ikke var lov.

Utenfor kirken prøver noen hardt å forstå hverandre for å få i stand en handel!

Landsbyen var preget av enkle kår.

De små må også hjelpe til med klesvasken.

Som ellers på landsbygda i Mexico, dreier mye seg om dyrking av og handel med mais.

Neste utfordring; til Guatemala pr. buss.

-Geir

California ble en noe hektisk opplevelse. Vi har hele tiden hatt en forestilling om at vi skulle tilbringe en uke der, men i realiteten var det bare snakk om en ettermiddag, fire hele dager og fem netter. Og når man fortsatt er fast bestemt på å kjøre fra LA til San Francisco og tilbake igjen, blir mengden av opplevelser utenfor bil og hotellrom begrenset.

Vi ankom LAX på ettermiddagen torsdag 18. juni, på omtrent samme tid som vi forlot Botaira resort. Pussig med denne datolinja! Guttene syntes det var underlig at vi kunne si: ”Den 18. juni 2009 klokka 16 var jeg på en båt fra Yasawas til Nadi i Fiji, men jeg satt også i en leiebil på vei ut av Los Angeles, California.”

På anbefaling kjørte vi rett ut av LA etter å ha hentet ut leiebilen ved LAX. Det var allerede sen ettermiddag, så vi kom ikke lengre enn Santa Barbara for første overnatting, kun med kjappe stopp innom Santa Monica og Malibu.

Opp til San Francisco fulgte vi Pacific Highway og fikk se store deler av Californias kyststripe. Et flott skue.

Kjapp pause ved Whale Watcher’s Café høyt oppe i kystfjellkjeden som jeg ikke husker navnet på, men jeg husker i hvert fall at de har verdens beste kokos/havre-cookies, så vi anbefaler enhver som reiser denne ruten om å ta en stopp her.

Vi tok også en liten omtur vi hadde fått anbefalt, See Canyon Drive, og syntes denne rekka var verdt å forevige:

San Francisco er uten tvil en av de fineste byer vi har vært i, og to dager her er altfor kort tid! Det ble kortversjoner av alt, men jeg tror vi fikk med oss det viktigste. Ja, bortsett fra tur til Alcatraz, da, de var fullbooket lang tid i forveien. Litt skuff akkurat det, men men. Dag 1 tok vi føtter og kollektivtransport fatt, og den andre dagen tok vi bilen og feide over alt vi ikke rakk dag 1.

Noen glimt:

Håper bremsene holder…

Alcatraz så vi dessverre bare på avstand. Men guidet båttur rundt i bukta var likevel verdt pengene.

Spilleautomatmuseet nede ved Fisherman’s Warf var til glede for både liten og stor:

Middag på sjarmerende og livlige Bueno Vista Café, der Irish Coffee ble til i sin tid. Og ja, den var god, nesten like god som min. Den irske kaffen, altså.

Vi har vært i byen med det store hjertet!

For italiensk pizza-elskere er pizzalunsj i Italian neighbourhood en selvfølge:

Man er vel ikke bilturist i SF uten å kjøre ned Lombard Street:

Og her er beviset på at vi har kjørt over Golden Gate:

Vi var også innom sjarmerende Sausalito på andre siden av bukta:

Og dette rakk vi ikke: Muir Woods (Star Wars-skogen), Napa Valley og vingårder, Sequoia nasjonalpark med verdens største tre, og John Steinbecks Carmel. Vi var til og med så optimistiske at vi en stund trodde vi skulle ha tid til å ta turen om Las Vegas …

Suste sørover igjen langs Freeway 5 søndag ettermiddag (etter å ha stampet i kø i tre kvarter for å komme oss ut av SF …), og det så vel omtrent slik ut hele veien:

Vi syntes vi måtte ha en dag i LA også, men i en så stor by og med så mye trafikk er det begrenset hva man rekker. Vi ruslet bl.a. på ”stripa”:

… og håvet inn en bot på $60 fordi vi ankom bilen sekunder etter at parkometeret løp ut. Bare fordi vi absolutt måtte ha et bilde av dette:

Ellers måtte vi jo ta oss en kjøretur ut til kaksestrøkene der kjendisene bor, og en snartur oppom Universal Studios, bare for å ha gjort det, liksom. Mulig vi kjørte forbi Michael Jackson på hans siste dager? …

Kvelden tilbrakte vi med min tremenning Mike, som tok oss med til sin cubanske yndlingsrestaurant og ned til piren i Santa Monica, der Sæther-gutta fikk løst ut litt adrenalin i berg-og-dal-banen.

Og så gjenstod en kort natt før grytidlig avreise til Mexico City, svineinfluensaen og kartellkrigen.

-Britt Guro

Etter uker i Australia på reisefot og med de betydelige tilleggsbelastninger utvasking av hus og arrangering av garasjesalg representerer, syntes vi det var på tide med litt ferie. Neste stopp på reisen ble derfor Fiji, hvor livet ikke akkurat går i 100.

De viktigste ingrediensene i Fiji er:

- Bula! (Hei!)

- Kokosnøtter

- Korallrev og ”gullfisk”

- Varm sand

- Musikk og sang

- Hengekøye

- Kava (Narkotisk drikk laget av en type trerot)

Fiji ligger vel omtrent så langt fra Norge som det er mulig å komme, ca 3,5 timer med fly østover fra Australia, like ved den internasjonale datolinjen et stykke sør for ekvator.

Sukkerrørplantasjene vi så like etter ankomst i Nadi, var ganske forskjellige fra de striglete plantasjene vi hadde blitt vant til fra Australia, og vitnet om at dette er et land hvor ting blir som de blir og bekymringer for dagen i morgen er en uting.

Øya Naviti som vi skulle bo på, ligger ca fire timer med hurtigbåt fra Nadi, i øygruppen Yasawas. På turen ut passerte vi flere mindre øyer som vi gjerne skulle ha besøkt.

Etter at vi hoppet i lettbåten ved ankomst til Botaria Resort, tok det ca ti sekunder før vi ble fullstendig forført av denne plassen. Alle de ansatte sto oppstilt på stranda og fremførte sin karakteristiske sang med gitarspill for å hilse oss og én amerikaner velkommen. På tørt land ble vi møtt med ”BULA!” og fikk tildelt hver vår blomsterkrans. Og sola skinte.

På de mindre øyene i Fiji bor man gjerne i hytter (Bure) med stråtak som ligger like ved stranden. De fleste resortene har all mat inkludert, ettersom veier, butikker eller annen infrastruktur ikke finnes.

Hver Bure er utstyrt med hengekøye hvor man kan ta en pust i bakken om livet blir for uutholdelig.

Stedet ble egenhendig bygd og drives av Jerry som kommer fra den lokale landsbyen ca tre kilometer unna. Han var opprinnelig fisker, men klarte å realisere sin drøm om Botaria Resort med egne oppsparte midler og gratis hjelp fra en del av de ca 150 guttene i landsbyen. Til gjengjeld går en del av inntektene fra driften i dag til skolegang på fastlandet for barna i landsbyen.

Den dagen vi var på besøk i landsbyen var det tilfeldigvis en stor seremoni med ”chief’en” (høvdingen), og vi var blant de syv heldige turistene som ble invitert til å være med på ritualene.

En uthult stokk (bildet over) fungerer som tromme på Fiji og spiller en viktig rolle ved seremonier i landsbyene. Trommen må IKKE berøres av kvinner.

Det hele kuliminerte i landsbyfest med masse mat og drikking av kava. Alkohol er forbudt på øya (bortsett fra på resorten der vi bodde), så de benytter kava som en slags erstatning. Kava lages av en tørket trerot som deretter flises/hakkes opp og blandes med vann til en skittenbrun substans. Etter å ha drukket et par kokosnøttskall med kava, blir munnen nummen og det føles som om man har vært hos tannlegen og blitt bedøvet. I tillegg blir musklene under nakkenivå avslappet og man føler seg søvnig.

Grisen fikk også være med på festen i landsbyen!

 

Et skilpaddeskall fungerer fin-fint som fat. Noe for IKEA?

Mor vasker litt tøy mens røkt fisk med løk og kokosnøttmelk putrer ferdig til festen skal starte.

Datter og venninne sjekker hverandre for lus før festen starter, men syntes ikke det var så kult å ha det på bilde… Greit nok.

Vi rakk også en tur innom skolen i landsbyen før vi måtte dra tilbake til resorten. Kanskje mor ville ha trivdes som lærer her også?

Sliter noen foreldre med oppdragelsen hjemme er det kanskje et par tips å finne her?

Mye tid på Naviti gikk med til bading, snorkling, fisking og kayakpadling. Som dere ser av bildene hadde vi ikke noe problem med å kose oss.

Det er ingen god idé å putte fingeren ned i disse kjempemuslingene …

Største badeopplevelsen hadde vi nok likevel da vi var ute og svømte med Mantaray’ene. Dette er kjempestore rokker(?) med et ”vingespenn” på ca tre meter som ”flyr” gjennom vannet mens de slurper i seg det som måtte komme inn gjennom den store munnen.

I spydkonkurransen måtte vi dessverre se oss grundig slått.

Innimellom lærte vi også hvordan palmeblad kan omformes til hendig veske og vifte. Kjekt å ha når butikken ikke er innen rekkevidde!

Deling av kokosnøtt viste seg å være mulig med kun rå karatekraft. Her er det bare å begynne øvingen, Trygve og Håkon!

De fire måltidene på resorten ble enten servert under palmene nær stranda eller på terassen ved baren. De fleste av råvarene var enten dyrket i hagen, produsert i landsbyen eller fisket i havet.

Her er det tid for frokost.

Lunchtid

Dagens måltidshøydepunkt var selvfølgelig middag med tilhørende vordrink og musikalsk underholdning.

Under oppholdet gjorde vi også en kulinarisk oppdagelse! Coconut coconda er en rett som består av rå, limemarinert fisk som er blandet med grønnsaker og kokosnøttmelk. Dette ble servert som forrett ved et par anledninger og ble fra første smak vår favoritt! Vi skal snart hjem og øve …

Utover kvelden ble det mulighet for dans og inspeksjon av barkartet.

Høydpunket på kveldstid var nok da vi fikk servert den tradisjonelle stillehavsretten Lovo og en gjeng fra landsbyen kom til Botaria for å framføre den tradisjonelle dansen Meke.

Lovo er kokosnøttbladpakker med kjøtt, grønnsaker og fisk som er gravd ned i jorda og dekket til med aske og varme steiner.

Meke er en samling ulike tradisjonelle danser som gjerne framføres i Kava-rus.

Allerede etter andre dagen ble Sindre og kelneren Knox fra landsbyen gode kompiser. På søndagen ble derfor Eirik og Sindre invitert til kirke med påfølgende lunch hjemme i huset til Knox. Her bor Knox med mor, far og kone.

Etter syv netter var oppholdet i Paradis over og vi måtte med tungt hjerte og klump i halsen forlate Naviti og Botaria for å sette kusen mot Los Angeles. Enkelte mumlet noe om kultursjokk …

Ha det bra alle våre kjære nye venner! Vi savner dere! Mye!

-Geir

Og så tok det slutt, slik det alltid gjør. Australia, Queensland og Noosa vil alltid ha en stor plass i hjertene våre, og det var trist å pakke sammen og reise fra livet vårt der. Særlig trist var det å ta farvel med tuck-shopen og gjengen der, og ikke minst med familien Destouinis: Carmel, Charlie, Liam, Nicole og Lucy, som vi har hatt så mye glede av og med!

Thanks a lot for all good memories!

Håkon var også lei seg for at det ikke ble noe mer fotball på ham etter at vi kom hjem fra turen vår: Fotballbanen var for våt til at den kunne brukes til noe som helst, så treningen ble avlyst. Og det var heller ikke noen kamp på lørdag, siden det var langhelg (fridag for dronningens bursdag, jeg trodde det var en vits …). Han hadde gledet seg til å få være keeper, og kanskje til og med få pokalen som deles ut til en spiller hver kamp, så skuffelsen var stor.

Håkon med ”The Reef Sharks”:

… og i farta:

Men før vi skulle reise, stod mye på programmet:

Den 4. juni ble noen 40 år. Noen feiret dagen med først å bli vekket av fire fine gutter med gaver og sjampis på senga, deretter jobbe litt i tuck-shopen for siste gang, få ettermiddagsbesøk av Carmel med sprudlende vin og unger, og til slutt spise middag med gutta sine på den lokale restauranten, Chez André. Noen syntes det var en fin dag.

Det aller viktigste vi hadde å gjøre før avreise, var å få solgt bilen. Vi hadde flere visninger i løpet av Queensland-turen vår, mange var interesserte, men ingen var villige til å gi det vi ville ha. Vi begynte å bli litt småstressa, men plutselig løste alt seg. En dame rett oppi gata meldte sin interesse da vi var vel hjemme fra turen vår, kom og tok en kikk, og dagen etter var hun på tråden og ville ha bilen. Til ”riktig” pris. Og plutselig var vi billøse, men lettet og glade, og fisefornøyde med kun å ha brukt rundt kr 7.000,- på bil (kjøpssum minus salgssum, pluss reparasjoner og omregistrering).

Vår siste dag med bil brukte vi på å ta farvel med vakre Noosa:

Vi kjørte blant annet ut til Noosa Spit, favorittstranda vår:

Alle var like spente da vi rundet siste sving: Står isbilen med verdens beste is der? JAA! Den gjør! Og for siste gang kunne vi tilfredsstille ganene våre med denne isbilens herlige blanding av vaniljeis og pasjonsfrukt. Yummi!

Vi var også innom skolen så Eirik fikk tatt farvel med klassekompisene og lærer Peter – det var populært, enkelte prøvde å holde ham igjen, og et par av jentene ville gjerne være med oss …

Søndag hadde vi garasjesalg. Det var dårlig med respons en lang stund, men plutselig gikk det så det suste. Vi fikk solgt unna det viktigste, og en ivrig, nyimmigrert engelskmann med familie stakk av gårde med det aller meste av campingutstyret vårt, inklusive to stykk telt. Kona satte ned foten da han ville ha swag’en også … Han kom til og med tilbake dagen etter for å se om det var noe igjen han kunne ha bruk for – og det var det.

 

De resterende dagene var rydde- pakke- og vaskedager, og heldigvis stilte Carmel opp og var suveren vaske- og kjøre-hit-og-dit-hjelp.

Tirsdag, dagen før avreise, var for min del fylt med hyggelig program. Noen av tuck-shopjentene hadde invitert meg ut på brunsj, og det vanket både sjampis og avskjedsgave.

Vel hjemme ryddet jeg litt i sjampisrus, før det var på tide å rusle bort til en times ansiktsbehandling og massasje (bursdagsgave fra gullguttene mine). Og så var det bare tid av veien før vi var invitert på middag til Leanne (min kjære tuck-shop-sjef) og familien.

Heldigvis hadde vi sen flyavgang onsdag, for det var fortsatt nok å gjøre. Men vi klarte det med et skrik, som vanlig. Og med god hjelp av Carmel, nok en gang.

Et par festlige bilder må med: Carmel kjøpte kjøleskapet av oss, og det måtte naturlig nok fraktes opp til deres hus. Carmels bil er liten. Veldig liten. Heldigvis finnes det ikke hindringer for Geir, kun utfordringer som han tar på strak arm …

Vi rakk en lynkjapp middag med Carmel og ungene på Coolum Surf Club før vi måtte pakke oss inn i flybussen.

Og vel av gårde og med the Destounis ute av syne, kom omsider tårene. For fullt. Ja, vi snakker selvfølgelig om undertegnede, tårepersa. Men jeg liker å holde den slags for meg selv, og det var mørkt i og utenfor bussen, heldigvis.

Vi hadde masser av tid på flyplassen. Nærmere fire timer. Likevel var det med et nødskrik vi rakk flyet, tro det eller ei. Vi brukte litt for mye tid på bespisning, sløving, lesing, PC og den slags før vi beveget oss gjennom sikkerhetskontrollen, og det er ikke helt det samme å reise fra Australia som å reise fra Norge, tydeligvis. Mer papirarbeid og mer kontroll av ditt og datt, så vi løp som besatte til gaten vår mens vi hørte oss selv bli ropt opp, fikk litt kjeft da vi kom fram, og var sistemann inn i flyet. Ja, ja, vi lever i det minste fortsatt opp til ryktet vårt. Familien Kaos på tur.

Fiji neste!

- Britt Guro